Norsk litteraturs historie 

Norsk litteratur betyr litteratur skrevet og publisert på norsk språk som i varierende grad avviker fra standard dansk. Det finnes ulike epoker innen for den norske litteraturen med blant annet:

Poetisk realisme I: 1840-1870 

Denne epoken hadde liberalisme som den dominerende åndshistorisk retning. Som styrende kraft var det egen virksomhet. Kjente personer fra denne epoken er blant annet Asbjørnsen og Moe, Collet, Aasen, Vinje, og Bjørnson. 

Poetisk realisme II: 1850-1870

I denne  epoken var det kierkegaardianisme/ skeptisk idealisme som den dominerende åndshistorisk retning. Egne idealer og mangel på selverkjennelse hadde en styrende kraft i denne epoken. Kjente personer i denne retningen er Kierkegaard om menneskehetens tre stadier, og Ibsen. 

Realisme: 1879- 1890

Dominerende åndshistorisk retning for denne epoken var brandesianisme/ radikalisme og miljøet, samfunnets normer og maktforhold som styrende kraft. Kjente personer er brødrene Georg og Edvard Brandes, Bjørnson, Kielland, Garborg, og Ibsen. 

Naturalisme: 1880-tallet

Positivisme, sosial darwinisme som dominerende åndshistorisk retning. Sosial og/eller genetisk predestinasjo; slektens forbannelse som styrende kraft. Kjente personer: Skram, Garborg, og Jæger. 

Symbolisme, dekadanse og nyromantikk: 1884-1905

Symbolisme som den dominerende åndshistorisk retning og det logiske uforklarlige, irrasjonelle, "skjulte" i mennesket som styrende kraft. Kjente personer i denne epoken er blant annet Ibsen, Lie, Garborg, Jæger, Andersen, Hamsun, Krag, Obstfelder og Knick.